Hva er obligasjoner og hvordan fungerer de?

Hva er obligasjoner?

Obligasjoner er en form for lån hvor obligasjonseier låner kapital til en bedrift eller stat. I gjengjeld vil låneren utbetale renter på regelmessig basis fram til en forhåndsbestemt dato, hvor den opprinnelige summen tilbakebetales.

Den endelige summen som tilbakebetales kalles hovedstolen, mens kuponger betegner utbetalingene av renter.

Hovedstolen er og kjent som pålydende av obligasjonen. Kupongene utbetales ved regelmessige intervaller (for eksempel på årlig eller månedlig basis), og er en prosentandel av hovedstolen. Verdien av kupongene er vanligvis fastsatt, men kan variere for indeksobligasjoner. Dette er fordi obligasjonens utbetalinger justeres basert på en indeks sine bevegelser, som ved inflasjon.

Obligasjoner er generelt sett omsettelige verdipapirer, som vil si at de kan kjøpes og selges på sekundærmarkedet på samme måte som aksjer. Det er likevel store forskjeller mellom dem. På tross av at en stor andel obligasjoner listes på børsen, som London Stock Exchange (LSE), er de stort sett tradet over-the-counter (OTC) gjennom institusjonelle meglere.

I likhet med akjser kan obligasjonsprisene variere avhengig av etterspørsel og tilgjengelighet på markedet. Det betyr at investorer kan opptjene gevinster dersom aktivumet øker i verdi, eller gå på tap dersom en obligasjon de selger har tapt seg i verdi. Ettersom obligasjoner er gjeldsinstrumenter vil prisen være svært avhengig av renter.

Obligasjoner vurderes som mindre attraktive av investorer når rentene øker i og med at høyere renter kan opptjenes andre steder. Dermed synker prisen for obligasjoner. På samme måte vil obligasjonsprisen og attraktiviteten stige når rentene faller.

De forskjellige typene av obligasjoner

Det finnes en rekke forskjellige obligasjoner på markedet. Det er ofte utstederen av obligasjonen som definerer typen - altså stat, bedrift, kommuner og statlige byråer. Utstedere kan ofte finne fordelsaktige renter og betingelser på obligasjonsmarkedet ved behov for kapital grunnet investeringer eller forbruk.

Fire av de vanligste obligasjonstypene er:

1. Statsobligasjoner
2. Bedriftsobligasjoner
3. Obligasjoner utstedt av kommune og fylke
4. Obligasjoner utstedt av kredittinstitutter

Statsobligasjoner

I Storbritannia blir statsobligasjoner kalt for «gilts», mens de i USA er kjent som «Treasuries». All form for investering involverer risiko, men statsobligasjoner utstedt av stabile økonomier blir ofte sett på som et av alternativene med lavest risiko.

Amerikanske Treasury bills (T-bills) er obligasjoner med utløp innen et år; Treasury notes (T-notes) utløper i løpet av to til ti år; og Treasury bonds (T-bonds) utløper etter 30 år.

De fleste norske, britiske og amerikanske statsobligasjoner har fast rente, men tilbyr og variasjoner hvor utbetalingene av kuponger er basert på inflasjon. Disse er indeksrelaterte obligasjoner, som i USA forbindes med KPI og kalles Treasury Inflation-Protected Securities (TIPS).

Bedriftsobligasjoner

Bedriftsobligasjoner utstedes med et mål om å sikre kapital for investeringer. Selv om obligasjoner av høy kvalitet fra godt etablerte bedrifter ofte sees på som konservative investeringer, er det likevel viktig å merke seg at risikoen, og dermed renten, er høyere enn ved statsobligasjoner.

Som kreditor ved kjøp av bedriftsobligasjoner vil du ha økt beskyttelse mot tap i forhold til aksjonærer. Obligasjonseiere blir for eksempel kompensert før aksjonærer dersom selskapet likvideres. Bedriftsobligasjoner evalueres av ratingbyråer som Standard & Poor's. Moody's og Fitch Ratings.

Obligasjoner utstedt av kommune og fylke

Obligasjoner som utstedes av kommuner og fylker brukes først og fremst for å finansiere lokal infrastruktur. Disse kan også kalles «munis» (fra engelske «muncipal bonds»). I Storbritannia blir disse utstedt av UK Muncipal Bonds Agency (UK MBA).

I likhet med statsobligasjoner blir disse ofte sett på som investeringer med lav risiko med lave renter. I USA kan tilsvarende obligasjoner være unntatt fra visse skatter på flere nivå.

Obligasjoner utstedt av kredittinstitutter

Denne typen obligasjoner er først og fremst et amerikansk fenomen, hvor obligasjonen utstedes av bedrifter som sponses av staten (GSE obligasjoner) eller deler av staten som ikke faller under Treasury. Til forskjell fra ordinære statsobligasjoner, støttes ikke GSE obligasjoner av den amerikanske regjeringen. Blant de mest populære GSE obligasjonene finner man National Mortgage Association («Fannie Mae») og Federal Home Loan Mortgage («Freddie Mac»).

Slik fungerer obligasjoner

Obligasjoner er gjeldsinstrumenter. Obligasjonseieren låner kapital til ustederen, som deretter tilbakebetale lånet på en forhåndsbestemt måte. Utsteder vil vanligvis betale renter over en rekke faste utbetalinger, kjent som kuponger. Når obligasjonen forfaller blir til slutt hovedstolen tilbakebetalt.

Det finnes et par variasjoner av dette mønsteret, blant annet kupongfrie og indeks-relaterte obligasjoner.

• Kupongfrie obligasjoner: ingen kuponger blir utbetalt. Rentene for obligasjonen er isteden forskjellen mellom prisen av obligasjonen og hovedstolen (eller pålydende). For eksempel: dersom du kjøper en obligasjon for 9 500 NOK og mottar pålydende for 10 000 NOK ved utløp, har du tjent 5,26 % renter
• Indeks-relaterte obligasjoner: utbetalingene av kuponger varierer basert på inflasjon. Treasury Inflation-Protected Securities (TIPS) utgjør den amerikanske versjonen, selv om kupongendringene kalkuleres på en annen måte for disse

Les mer om å trade obligasjoner på plattformen vår

Kjennetegn for obligasjoner

Utløp og varighet

Obligasjoner bør spesifisere både forfall (eller utløp) og varighet. Dette er to svært forskjellige ting. En obligasjons tid til forfallsdato er perioden før utløp og endelig utbetaling - med andre ord obligasjonens levetid.

Obligasjonens varighet spesifiserer to viktige element. Det første, «Macaulay varighet» er tiden det tar før obligasonen vil ha tilbakebetalt hovedstolen, og formidles som antall år. Det blir deretter konvertert til obligasjonens «modifiserte varighet», som måler prissensitiviteten til endringer i rentene. Større avstand til obligasjonens utløp vil bety større svingninger i pris basert på varierende renter.

Vurdering

Kredittvurderingsbyråer som Standard & Poor's, Moody's og Fitch gir markedsdeltakere viktig innsikt i obligasjonens kredittrisiko ved å vurdere kredittverdigheten til utsederene. Dette er essensielt for både utstedere og potensielle kjøpere.

Kjøpere har behov for å vite om utstederen er i stand til å utbetale kuponger og hovedstolen på en fast og rimelig måte. Utstederen kan utnytte vurderingen for å prissette obligasjonene på et attraktivt nivå for investorer.

Desto lavere utsteders kredittrisiko er - eller eventuelt, jo høyere vurderingen deres er - desto lavere kan kupongsatsene være, som igjen reduserer lånekostnadene. På den andre siden; en høyere kredittrisiko vil bety en høyere avkastning for å kunne tiltrekke investorer.

Vi kan ta skalaen til Fitch som et eksempel: AAA er den laveste risikoen for langsiktige obligasjoner, mens delinvesteringer begynner på BB+. Norge, for eksempel, er rangert som AAA.

Markedsverdi og pris fra utsteder

Hovedstolen - eller «pålydende» - av en obligasjon er det avtalte beløpet som vil bli utbetalt til obligasjonseieren, med unntak av kuponger. Den blir stort sett utbetalt som en engangssum ved obligasjonens utløp, og forblir uendret gjennom obligasjonens levetid. Dette er riktignok ikke alltid tilfellet. Indeks-relaterte obligasjoner som Treasury Inflation-Protected Securities (TIPS), for eksempel, justerer hovedstolen basert på inflasjon.

I teorien bør utsteders pris være lik hovedstolen, unntatt for kupongfrie obligasjoner, ettersom hovedstolen utgjør den fullstendige verdien av lånet. Denne summen utbetales til usteder når obligasjonen kjøpes. Prisen for en obligasjon på annenhåndsmarkedet - etter den har blitt utstedt - kan likevel variere voldsomt avhengig av en rekke faktorer.

Kupongfrie obligasjoner har ingen utbetalinger av kuponger, som betyr at utbetalingen av renter sikres ved at den utstedte prisen er lavere enn obligasjonens pålydende.

Kupongverdi og dato

Obligasjonens kupongverdi er forholdet mellom verdien av obligasjonens kupongbetalinger og hovedstolen, uttrykt som en prosent. For eksempel: om pålydende av en obligasjon er 10 000 NOK, og den årlige kupongen er 500 NOK, vil det si at kupongsatsen er 5% per år. Kupongsatser er stort sett årlige, så to utbetalinger på 250 NOK vil også utgjøre en kupongsats på 5%

Kupongsatsen må være en annen enn gjeldende avkastning og avkastning ved utløp.

• Gjeldende avkastning er den opptjente renten fra obligasjonens gjeldende markedspris via de årlige utbetalingene av kupongene
• Avkastning ved utløp er en mer kompleks utregning, og uttrykkes som den fullstendige opptjente renten på en obligasjons gjeldende markedspris i løpet av resterende tid til utløp, og inkluderer alle fremtidige kuponger og hovedstolen

Obligasjonsutstederen er pålagt å utbetale kupongene ved kupongdatoene. Disse spesifiseres i obligasjonen, men kuponger utbetales stort sett årlig, halvårlig, kvartalvis eller månedlig. Obligasjonspriser kan kvoteres som ex-kupong eller cum-kupong. Ved ex-kupong blir ikke den neste kupongbetalingen inkludert i prisen; ved cum-kupong inkluderer prisen den neste betalingen.

Hva påvirker prisene på obligasjoner?

Renter kan ha en enorm påvirkning på både tilbud og etterspørsel for obligasjoner. Dersom rentene er lavere enn kupongsatsen for obligasjonen vil obligasjonens etterspørsel øke, ettersom den representerer en bedre investering. Hvis rentesatsen derimot stiger over kupongsatsen på obligasjonen, vil etterspørselen falle.

Obligasjonsutstedere kan velge å begrense tilgjengeligheten om rentene er for høye til at lånet kan være en lønnsom kilde for kapital. Tommelfingerregelen er at renter og obligasjonspriser har et omvendt forhold - når en stiger, faller den andre.

Når du bestemmer deg for å trade obligasjoner er det essensielt at du har en god forståelse for hvordan renter vil påvirke strategien din.

Obligasjonspriser og «the Fed»

The Federal Reserve er sentralbanken i USA og dermed den finansielle autoriteten for verdens største økonomi. Dermed har enhver avgjørelse globale konsekvenser. Om Fed senker rentene, for eksempel, øker etterspørselen for ti-års Treasury notes (T-notes) ettersom de som har blitt utstedt med kupongsats over den generelle rentesatsen vil være mer attraktive for investorer.

Institusjonelle investorer med store mengder T-notes - som pensjonsfond, aksjefond, ETFer og investeringsbanker og -fond - vil oppleve økt interesse for aktivaene deres ved høyere priser for T-notes og andre obligasjoner.

Eksempler

Hva er risikoene?

Kredittrisiko

Kredittrisiko tar for seg risikoen for at utstederen av obligasjonen ikke vil kunne utbetale kuponger eller tilbakebetalingen av hovedstolen i sin helhet og i tide. I verste fall vil lånetakeren ikke møte noen av de forventede kravene for lånet. Kredittvurderingsbyråer bedømmer kredittverdigheten og rangerer ustederen deretter.

Renterisiko

Sjansen for at økende renter vil forårsake en reduksjon i obligasjonens verdi kalles for renterisiko. Dette er på grunn av effekten høye renter har på den alternative kostanden av å holde en obliasjon når du kan få bedre avkastning andre steder.

Inflasjonsrisiko

Sjansen for at økende inflasjon vil forårsake en reduksjon i obligasjonens verdi kalles for inflasjonsrisiko. Hvis graden av inflasjon stiger over kupongsatsen for obligasjonen din vil investeringen din gjøre at du taper penger. Indeksrelaterte obligasjoner kan begrense denne risikoen.

Likviditetsrisiko

Likviditetsrisiko er sjansen for at markedet muligens ikke har nok kjøpere, slik at obligasjonsholdningen din ikke kjøpes raskt nok til å gå for gjeldende pris. Dersom du er nødt til å selge raskt vil du kanskje måtte senke prisen din.

Valutarisiko

Valutarisiko gjelder kun dersom du kjøper en obligasjon hvor utbetalingene ikke betales i referansevalutaen din. Hvis du gjør dette kan varierende vekslingskurs gjøre at verdien av investeringen din reduseres.

Risiko for forskuddsbetaling

Risiko for forskuddsbetaling inntreffer når utsteder av obligasjonen har rett, men ikke plikt, til å tilbakebetale obligasjonens hovedstol i forkant av den offisielle utløpsdatoen. Mangelen på de gjenværende kupongbetalingene kan føre til tap av inntekt, eller potensielt til lavere avkastning ved utløp for investeringen.